Idag sitter jeg igjen med den følelsen av at jeg har det veldig bra. Jeg er glad. Så glad at jeg faktisk begynner å smile av meg selv, helt uten grunn. Eller kanskje det nettopp er en grunn?
Jeg tror jeg er forelsket.
Og jeg må skrive det ut. For jeg synes det er så utrolig godt. Det beste av alt, er at det går bra med oss. Meg og han. Tror jeg da, eller føler. Til og med den gjennomtrengende kynismen min sier seg litt enig.
Forelskelse er en følelse jeg ikke trodde jeg skulle få igjen med det første, etter at mitt siste forhold gikk adundas. Jeg trodde at jeg måtte lete lenge etter den personen med god nok fyllmasse, stor nok spade og nok tolmodighet til å kunne "reparere" meg. Men en dag så står han der (for å gjøre en lang historie kort), og så går ting omtrent helt av seg selv!
Jeg blir glad, knisete og nesten fjollete sjenert. Skulle ikke tro at man i en alder av 18 år kunne være omtrent like teit og barnslig som man var da man var 13-14, men det kan man altså! Jeg er faktisk nesten verre enn jeg var da jeg var yngre. Og det er godt. Godt å være fjollete, teit, barnslig. Og forelsket.
